Jasmina Hjelp til en krigsskadd flyktning Av barnepsykolog Magne Raundalen   Jasmina er 12 år og er flykting fra Bosnia. Da krigen kom til deres by, som heter Mostar, flyktet mange familier til forskjellige steder i landet. Det var utrygt hvor de enn kom. Til slutt fikk Jasminas mor to flybiletter til Sveits, og derfra fløy de til Oslo. Jasmina og moren, som lever alene, fikk lov til å oppholde seg i Norge, i alle fall til krigen var over. De kom til et flyktingemottak på Sørlandet. Jasminas far døde av sykdom da hun var liten. Hun kunne ikke huske noe fra kontakten med faren. Da de bodde i Mostar, var det hos mors foreldre. Mormor og morfar bor fortsatt i Mostar. Jasmina og moren hennes er veldig redde for at det skal hende noe med dem, særlig siden krigen har holdt på lengst i Mostar.  Etter at de kom til flyktningemottaket på Sørlandet, begynte Jasmina på skolen ifjerde klasse. Først hadde hun lært seg en del norsk. Moren arbeidet som kokk i flyktningemottaket og gikk på norskkurs. De syntes det var godt å komme til et fredelig land, men etterhvert så viste det seg at Jasmina hadde mange problemer. Det viste seg på forskjellige måter. Jasmina var mye redd Hun våknet opp og skrek om natten etter fryktelige mareritt. Det var de samme vonde drømmene hver gang, soldater som kom og brøt seg inn i huset, skyting, granater, skrik og synet av sårede mennesker. Det kunne ta både to og tre timer før hun sovnet skikkelig igjen etter en vond drøm. Da hun begynte på skolen gikk det bra e n stund, men hun fikk konsentrasjonsproblemer. Det vil si at hun ikke klarte å tenke på regnestykkene eller de andre skoleoppgavene. Jasmina løp ut av klassen På skolen ble hun bare sittende og se tomt ut i luften. Noen ganger fikk hun panikk og løp rett ut av klassen med et skrik. Da måtte læreren eller noen andre løpe etter henne og forsøke å trøste henne. Etter en stund roet hun seg igjen, og når det var gått to-tre timer kunne hun følge med i klassen. Problemene hennes gikk selvfølgelig ut over skolegangen. Særlig var det vanskelig for henne å konsentrere seg. Moren ba om at hun måtte få timer hos psykolog. Det fikk hun, og det skal denne historien handle om. Det skal handle om hvordan et barn som har opplevd krig og redsler kan få hjelp ved å gå til psykolog. Jasmina skal gå i terapi hos Rolf Psykologen som Jasmina skulle gå til, het Rolf. Han arbeidet ved Senter for Krisepsykologi. Det er ikke det samme som et krisesenter, selv om de på begge steder gir hjelp til dem som har det spesielt vanskelig. Til et krisesenter kommer det kvinner som blir slått eller mishandlet av sine menn. Til et Senter for Krisepsykologi kommer vanligvis de som har opplevd noe annet forferdelig. De kan ha vært vitne til en ulykke, sittet i baksetet på en bil når noen ble drept, eller sett at noen blir påkjørt i fotgjengerfeltet, eller de har opplevd ulykker eller brå dødsfall hjemme. Barn som har levd i et krigsområde har som regel opplevd mesteparten av det forferdelige som barn kan bli utsatt for. Jasmina har tolk i timene hos psykologen Selv om Jasmina snakker ganske godt norsk, vil psykologen at hun skal snakke på sitt eget språk når hun forteller om det hun har opplevd. Rolf kan ikke språket hennes fra Bosnia. Derfor må de ha tolk tilstede i timene hos psykologen. Jasmina kommer sammen med sin mor, som heter Amira, og tolken som heter Marija. Jasmina er veldig redd når hun sitter på venterommet fordi hun tror at hun må fortelle om alle de forferdelige opplevelsene hun har hatt. Og det må hun.Det sier psykologen til henne nesten med en gang. Men heldigvis sier han at de skal ta det litt etter litt. Psykologen forklarer hva de skal gjøre Han forklarer henne at metoden de skal bruke er at hun skal fortelle det som har hendt. Hun skal tegne og skrive om det også. Det er på den måten hun får bedre kontroll over de vonde minnene. Særlig de verste minnene som hun ikke kan bli kvitt. De som kommer så sterkt at hun synes at hun kan høre lydene fra da de skjøt, eller at mennesker skrek, eller de bildene av døde og skadde kropper som kommer opp i marerittene hennes. Det de skal gjøre heter traume-terapi og målet med den er at de vonde minnene skal gjøre mindre vondt. "Det er ikke rart at du er redd og engstelig" Hun kommer aldri til å glemme det som har hendt i krigen, men det kommer ikke til å plage henne så mye som det gjør nå. Nå kan det ødelegge mye av skolegangen hennes. Det gjør henne redd og nervøs slik at hun noen ganger til og med tenker på at det kan bli skyting her i Norge og utenfor huset der hun bor. Enda hun egentlig vet at det ikke kommer til å skje. Når Rolf snakker om dette blir Jasmina ganske forskrekket. Han ser det på henne og han vet hvorfor. Hvordan kan Rolf vite alt dette? Hun lurer på hvordan han kan vite at hun ser bilder av det forferdelige og hører lyder og at marerittene er akkurat som en videofilm. Det har hun aldri fortalt til noen. Rolf vet dette og han sier at: "Jeg ser du er forskrekket nå, men det skal du ikke være. Jeg har snakket med så mange barn at jeg vet at dette er alminnelig". Da blir hun faktisk veldig lettet. Hun trodde nesten at hun holdt på å bli gal noen ganger. At det var helt unormalt, at det var bare hun som hadde det slik. Da sier Rolf at det er mange ting som er normale når situasjonene er så unormale. Hun sier at "da er jeg altså ikke syk eller sinnssyk". "Nei", sier Rolf, "du er ikke syk, men du har mange plager og du har det vondt. Hvis du ikke får hjelp med alt det vonde, så kan du etter hvert føle deg syk. Kan du fortelle meg noe om de bildene som kommer akkurat som på film eller på fotografi?" Jasmina snakker om det verste "Ja, de er fra det verste. De bildene jeg ser oftest, det er de som minner meg om da to soldater brøt seg inn i huset vårt. Mamma hadde gjemt seg bak skapet på soverommet fordi hun var redd for at de skulle voldta henne. Bestemor og bestefar hadde løpt ut i gangen og tittet gjennom dørsprekken, og jeg stod alene på gulvet, og der kom de inn. De var maskerte." Når Jasmina sier dette, begynner hun å skjelve. Mamma holder rundt henne og Jasmina kryper helt opp i mammas fang. Enda så stor hun er. Hun må det for å klare å fortsette å fortelle om de maskerte krigerne som kom med svarte hetter. Hun så bare det lysende i øynene på dem. Svarte jakker, svarte bukser, svarte støvler og store, svarte maskinpistoler. Og de spurte: "Hvor er far i huset?" Nå skjelver Jasmina over hele kroppen, og mor spør om det er bra å at hun snakker om dette. Kanskje hun ikke tåler det. "Hun må igjennom det" Rolf sier at det gjør hun. De skal bare ta det litt langsomt, og steg for steg. Rolf ser på Jasmina og sier: Fortsett litt til, Jasmina. Og hun fortsetter. Hun forteller at de maskerte soldatene ikke ville tro henne. En av dem hengte maskinpistolen over skulderen og sa: "Vi skal lære deg å ikke lyve". Han løftet Jasmina opp og kastet henne hardt ned i gulvet. Nå skjelver Jasmina over hele kroppen. Hun skriker når hun forteller dette. Tolken holder henne i hånden og Rolf  bøyer seg nærmere og sier: "Jasmina pust dypt inn tre ganger, begynn nå, og pust gjennom nesen." Det gjør hun, og da roer hun seg litt, og så fortsetter hun  å fortelle. Soldatene gikk rundt i huset og lette. Plutselig siktet en av dem på henne. Hun lå på gulvet nå, hun var blitt så redd at hun hadde tisset på seg. Rolf sier at det er ikke uvanlig, når man blir veldig redd. Det er en normal reaksjon på en veldig unormal situasjon. Da smiler Jasmina litt. Hun husker at Rolf har sagt det før. Men så begynner hun å skjelve igjen. "Jeg var sikker på at jeg kom til å dø" Hun forteller at han siktet rett på henne og sa: "Er det ingen mor og ingen far her i huset, kan det ikke leve barn her heller", og så klikket det i pistolen akkurat som han skulle gjøre seg ferdig til å skyte henne. Nå skjelver hun gjennom hele kroppen og skriker når hun forteller dette. Da sa den andre soldaten: "Kast ikke bort kuler på den bosniske ungen der," og så går de ut igjen. Jasmina må ha en pause Rolf og Jasmina tar nå en liten pause. De går litt på gulvet, tolken følger etter så hun kan oversette alt de sier. Jasmina setter seg opp på ergometersykkelen som står i rommet der. Hun tråkker rundt noen ganger og de snakker om helt alminnelige ting. Rolf sier at hun var veldig god som klarte å komme igjennom så mye av det verste i første time. Nå er det litt lettere Etter en stund setter de seg igjen og snakker om det de har snakket om. Nå er det er litt lettere, og Jasmina skjelver ikke så mye som før. Hun forstår at hun ikke er ferdig med å arbeide med de vonde minnene med dette. Hun tar tegneblokken og pennene som ligger der, og begynner å tegne de verste opplevelsene. Noen ganger må hun ta en pause, men hun tegner fire bilder. Ett når de maskerte, bevæpnede mennene kommer inn, ett når de truer henne med gevær, og ett når de løfter henne og kaster henne i gulvet, og ett bilde av dem når de går. Hun sier plutselig: "Nå er det litt lettere." Hun får ny time om to dager De snakker om endel alminnelige ting og trener litt i avslapning. Så avtaler de at hun skal få ny time om to dager. Da Jasmina kommer igjen til psykologen sin etter to dager, sier moren at hun har vært helt annerledes. Hun har sovet mye bedre om natten, hun har konsentrert seg bedre på skolen, og hun har virket gladere. Rolf ser glad ut og sier at det hender ganske ofte at den første lettelsen virker slik. Det er kjempefint. Men selv om det er kjempefint, må de kjempe videre! Og når Rolf og Jasmina begynner å snakke sammen, så sier hun at det er mange minner enda. Hun er ikke helt ferdig med det. Rolf sier at det vet han godt. De skal fortsette å arbeide videre med de verste minnene. I dag foreslår han at Jasmina skal begynne å skrive en liten dagbok. Hun skal skrive på sitt eget språk og så skal tolken oversette etterhvert som hun skriver. En forferdelig dag i august Men hva skal hun begynne å skrive om? Rolf foreslår at hun starter med: "Det var en dag i august, fredag den 16. Det hamret på døren og inn kom..." Hun skriver: "og inn kom to maskerte soldater." Og så beskriver hun ord for ord alt det som hendte, alt fra da mor løp inn og gjemte seg bak skapet på soverommet. Da besteforeldrene skjulte seg bak døren. Da soldatene kom inn. Da de slengte henne i gulvet, truet med å skyte henne og helt til de gikk sin vei. Hun skriver alt. De finner fram tegningene som hun laget forrige gang, og de passer akkurat inn i historien. Også denne gangen synes Jasmina at det er fryktelig å vende tilbake til minnene. Hun skjelver ikke så mye, og hun ser på Rolf noen ganger, og hun sier: "Det er lettere nå." Rolf sier at han vet at det er lettere nå og roser henne for at hun våger å ta fram de verste minnene og arbeide med dem. Plutselig spør Jasmina:  "Hva er det som feiler meg?"  "Hva mener du med det?"  "Jeg mener, det må jo være noe i veien med meg når jeg ser bilder, har mareritt om det samme hele tiden, og blir veldig redd når jeg hører lyder som ligner på skudd. De behøver forresten ikke å ligne på skudd. Hvis noen smeller med døren, så skvetter jeg til og så tenker jeg på bombingen i Mostar og alle krigsopplevelsene mine. Det tar nesten en time, noen ganger mer, før jeg får roet meg igjen. Det er jo ikke normalt det," sier Jasmina som er 12 år og en veldig klok jente. "Jeg skal prøve år forklare deg hvorfor jeg sa det var normalt. Når du har opplevd unormale situasjoner er det vanlige med mange slags reaksjoner. På en måte kan en nesten si at du hadde ikke vært frisk, dersom du ikke hadde syntes dette var fælt. Men selv om du ikke er blitt syk av det du har opplevd, er det likevel veldig vondt og veldig plagsomt. Særlig med all angsten som kommer og går uten at du har kontroll. Når du opplever alt på nytt igjen, akkurat slik som det var, her hos meg hvor det er helt trygt, så hjelper det deg til å få bedre kontroll over de vonde minnene." "Ja, det har jeg faktisk merket. Jeg har bedre kontroll over det nå. Jeg har mye mindre vonde drømmer, jeg synes det går bedre på skolen, og jeg har følt meg gladere. Men jeg er redd for mye, og fortsatt er det mange av minnene som kommer tilbake akkurat som på film." Tolken blir trist av og til I timene som kommer er Jasmina mye roligere, selv om hun har mange vonde minner hun vil formidle. Hun skriver, tegner, forteller og innimellom så gråter hun. Moren hennes er ikke redd for at hun ikke tåler alt dette, hun forstår at det er bra for Jasmina. Men tolken har av og til problemer. Hun synes ofte at det er fælt. Hun synes veldig synd på Jasmina. Og så tenker tolken på sine egne slektninger som hun har mistet i krigen. Dessuten er tolken redd for de av slektningene som lever i Mostar fortsatt. Rolf har fortalt Jasmina at tolkenkom til å se lei seg ut av og til. At det bare var naturlig siden hun kom fra samme stedet. Jasmina har snart skrevet ut en hel bok Rolf og Jasmina snakker ofte om bestemor og bestefar. Hun er redd for at det skal hende noe med dem. Jasmina synes det er veldig godt å skrive. Hun bruker fortsatt dagboken sin. Hun har snart skrevet ut en hel bok. Tolken leser fra den hver gang, og så snakker de videre om det som står der, tegner, skriver og forteller. Filmen spoles tilbake og spilles om igjen En av de tingene som hjelper mot de vonde minnene, er å leve dem opp igjen som om det var på en film. Da sitter Jasmina og ser på den hvite døren på kontoret til Rolf. Hun tenker seg at det er et filmlerret. Så lar hun filmen gå. Det vil si at hun later som det er en videofilm fra alt det som har hendt henne. Så forteller hun Rolf om alt det forferdelige som hendte. Om det hun ser for seg på "filmen." Hvordan hun reagerte, hva hun tenkte og følte da det skjedde og hva hun tenker og føler nå når hun gjenopplever alt sammen. En dag spør Rolf:  "Hva er verst å tenke på nå, Jasmina?"  "Det er at jeg ikke helt kan stole på voksne. Jeg trodde at de skulle ta vare på oss barn, at de voksne skulle sørge for skoler og sykehus i stedet for å bombe dem. Jeg trodde at politiet passet på oss. Plutselig ble alle farlige. Noen som vi hadde vært venner med før, ble fiendene våre, alt ble kaos. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd med de voksne, jeg tenker på det natt og dag."  "Når du tenker på hva som kan ha skjedd, hva tenker du på da?"  "Jeg tenker på at vi kanskje har gjort noe veldig galt slik at Gud vil straffe oss. Jeg kan ikke skjønne hva det er for noe galt vi bosniere har gjort, som gjør at Gud vil straffe oss så forferdelig. Men noen ganger tenker jeg at de som gjør alt dette mot oss, de må ha blitt forgiftet, at de på en måte har drukket noe som har forgiftet hjernen deres. Noen ganger før, da jeg var mindre, tenkte jeg på at det kanskje var i drikkevannet, at alle var blitt forgiftet. Men jeg skjønner jo at det ikke er slik. De er blitt så opptatt av at de er serbere, og at noen er kroater og vi er bosniere. Også skal vi være fiender bare fordi vi er fra forskjellige deler av samme land. Egentlig er vi ikke det heller. Bestefaren min er serber og mormor kroat. Likevel er vi mest bosniere. Før krigen begynte tenkte jeg ikke på slike ting i det hele tatt. Jeg prøver å forstå, men jeg klarer det ikke. Det blir bare forvirring i tankene mine når jeg begynner, akkurat som jeg får bomull i hodet."  "Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå, derfor er det viktig å snakke om det. Vi må tenke på at det har med politikk å gjøre." Og så snakker de ganske mye om det, om politikk. Mor forteller om hva som hendte etter krigen, det vil si Den Andre Verdenskrigen, for mer enn femti år siden. Hun forteller om Tito, som ledet det vi nå kaller Tidligere Jugoslavia helt fra Verdenskrigen til han døde i 1980. Han hadde vært en sterk leder, og klart å holde de forskjellige gruppene i landet sammen, på en måte i alle fall. Han trodde at de skulle fortsette å være et land og være venner. Han hadde tilmed planlagt at når han døde skulle de forskjellige gruppene dele på makten. Slik ble det ikke. I stedet ble det mye kamp om delingen av makten i landet, og til slutt brøt krigen ut. Det var den sterkeste gruppen fra Serbia startet den.  Jasmina lytter veldig interessert på det mor sier, og plutselig utbryter hun. "Hvorfor har du ikke forklart meg dette før?" Mor ser på Rolf og sier at hun ikke trodde barn interesserte seg for politikk. Rolf sier at hun har mye rett i det. Men når politikken snur opp ned på livet til familier og barn, prøver barna å finne en forklaring. Når forklaringen er politikken, vil barna gjerne forsøke å forstå det samme som de voksne forstår. "Jeg sørger over alle de døde" I en annen time sier Jasmina: "Det verste for meg å tenke på nå, det er de som jeg har kjent som er døde." De lever ikke lenger. For eksempel søsteren til pappa, hun som kom så ofte på besøk til oss. Hun skulle løpe over broen, og så ble det kastet en granat. Hun ble drept på en forferdelig måte. Og så tenker jeg på de av klassevenninnene mine som ikke rømte fra Mostar. De ble værende der. Noen av dem er daude og en av dem har fått skutt av seg beinet. Hun ble truffet av en granat. Alle disse tingene tenker jeg på.+ "Og så er jeg redd for bestemor og bestefar" "Aller mest tenker jeg på at jeg er så redd for at det skal hende noe med bestefar og bestemor. Heldigvis har naboen telefon. Vi ringer ganske ofte. Men nå har jeg lest i avisen at freden kommer til å vare. Det håper jeg virkelig. Og så håper jeg at vi kan komme tilbake og bygge opp landet vårt slik at det blir bra igjen en gang i framtiden. Sånn som det var bra, veldig bra, en gang. En gang for lenge siden. Da jeg gikk på skoleveien, tenkte jeg aldri på krig, bortsett fra da jeg snakket med bestemor og hun snakket om den andre krigen, den som kom da hun var lita. Jeg tenkte alltid at de hadde hatt det så forferdelig, at det var synd på bestemor. Jeg tenkte aldri på at vi noen gang skulle få det mye verre."  "Er det noe som er godt å tenke på nå?"  "Ja det er godt å tenke på det som var bra. På den gangen vi bodde i Mostar og på huset vårt, og bestemor og bestefar, og skolen min, og venninnene mine, og naboen, at det var så fredelig. På alle turistene som kom. Jeg hadde til og med lært meg litt tysk. Jeg tenkte jeg skulle bli guide som skulle snakke for turister både på engelsk og på tysk. Alt det gode som var en gang, er veldig godt å tenke på ennå. Jeg blir veldig trist når jeg tenker på det. Noen ganger gråter jeg når jeg tenker på det, men likevel så er det godt. Det er både godt og vondt, men det er mest godt. For det er når jeg tenker på at det var veldig bra en gang, at jeg får håp om at det kan bli bra en gang igjen." Avslappende avslutning på hver time Mange av timene med Jasmina har vært voldsomme og opprivende. Derfor har de avsluttet dem med at hun har sittet med lukkede Øyne og Rolf har sagt:  "Tenk deg at du står på en trapp. Den har 10 trinn og så tenker du at du tar ett trinn ned av trappen og da er det 9 trinn igjen. Og så kjenner du at du blir så rolig og avslappet. Du blir tung i armer og ben, blir avslappet i ansiktsmusklene, og så tar du ett trinn til ned av trappen og så er det 8 trinn igjen. Du kjenner at du blir myk og avslappet, tung og varm i armer og ben, og så tar du ett trinn til og da er det 7 trinn igjen. Slik holder de på til Jasmina er blitt veldig god og avslappet, og nesten har sovnet, til det bare er ett trinn igjen av trappen. Da sier Rolf: "Nå er vi snart nede, nå er det bare ett trinn igjen av trappen. Når du tar det siste trinnet, så begynner du å tenke på at du skal åpne øynene igjen, og så er du tilbake her i rommet." Dette gjør de hver gang, det er for at hun skal avslutte de vonde vanskelige timene med en god følelse av å være rolig og avslappet. I en av timene sapør Jasmina plutselig: "Du sier at jeg ikke er syk, men likevel så er det på en måte noe som har feilet meg. Det er noe som har vært i veien, hva er det som har vært i veien? Hva er det som hender når en får se bilder og hører lyder og ikke blir kvit de vonde minnene, slik at de forfølger en dag og natt?"  "Vi som er psykologer kaller de vonde minnene for traumer, sier Rolf. Traume betyr egentlig skade. At man har fått en skade. Før brukte man ordet traume når man hadde fått skade på kroppen. Enten ved at man hadde falt og slått seg, eller at det hadde hendt en ulykke, om man hadde brukket et ben, eller slått skulderen av ledd, eller fått hjernerystelse. En slik skade kalte man traume, for å ha et ord som var forskjellig fra sykdom." "Nå bruker vi ikke ordet så mye på den måten lenger. Nå bruker vi det om det vi kaller psykisk skade. Når man har fått et traume i sinnet, i tankene. Og så blir man ikke kvitt det. Det er akkurat som et sår som ikke vil gro. Det gjør vondt hele tiden, og til slutt tenker man bare på traumet, på såret. Det du og jeg har prøvd å gjøre, kan sammenlignes med å rense såret. Det har vi gjort når du har snakket, tegnet og skrevet om alt det verste. Og så har vi på en måte begynt å sy det igjen, slik at såret skal begynne å gro. Arret vil nok alltid være der, og du vil aldri glemme det som har hendt, men det blir ikke en slik skade, et slikt traume, at du tenker på det hele tiden. Traumet kan komme opp igjen, nesten på samme måten. Særlig hvis du opplever noe trist og fælt. Men da kan vi gjørme det samme om igjen. Og da tror jeg du får kontroll fortere. Fordi du har lært hvordan du skal gjørme det."   "Det er akkurat sånn som har hendt med meg, jeg husker alt som har hendt som vi har snakket om, men jeg blir ikke så redd når jeg tenker på det lenger. Nå er det på en annen måte."   "Ja, du har fått det vi kaller traumebehandling. Det er det slik vi krisepsykologer arbeider når det kommer barn til oss som har opplevd mye farlig og forferdelig."