Selvforståelse hos barn Barn forstår mer enn vi tror. Her kan du lese mer om hvordan psykologien ser på selvforståelse hos barn med ekstreme erfaringer. Innhold på denne siden: Har vi et nytt syn på barn? Barn er små forskere Fire faktorer som er grunnleggende for barnas forståelse av seg selv og verden Faktor 1 - Opplevelse av kontinuitet Faktor 2 - Tydelighet/klarhet   Faktor 3 - Kontroll og forutsigbarhet Faktor 4 - Reflektivitet Nedbrytingen av selvforståelsen Er ikke barn alltid forvirret? Korrigering for misvising   Har vi et nytt syn på barn? Som svar på spørsmålet i overskriften må vi vel si at vi egentlig ikke har det. Men vi vil påstå at vi har et mer balansert syn på barns vekst og utvikling. Hva mener vi med det? Med det mener vi at barnepsykologi ensidig har handlet om barns behov. Grunnen til at man la slik vekt på barns behov i etterkrigstiden var dramatiske resultater fra observasjoner av barn som var blitt understimulerte og underernærte på kontakt. Mange av disse barna utviklet seg ikke. De verken lærte å snakke eller å gå. Samtidig som fokus ble på behov, ble det lagt stor vekt på betydningen av at det var mor som tilfredstilte barnas behov. I behovstenkningen sto tilfredstillelsen av det følelsesmessige i sentrum. Når tilfredsstillelsen av barns behov blir helt dominerende for vår tenkning, får det betydning både for vårt syn på barn og på foreldrerollen. Synet på barn blir preget av at vi ser på det som passivt mottagende. Synet på foreldrerollen blir kjennetegnet av at vi skal være aktive "påfyllere". Barn er små forskere Det er fortsatt viktig og riktig å tenke på barns behov. Men vi blir enøyd hvis vi ikke samtidig ser og forstår at barn hele tiden aktivt systematiserer og studerer det som skjer inni dem og rundt dem. På mange måter kan vi si at barn forsker. De er ikke bare passive mottakere av vår behovstilfredstillelse, men de deltar aktivt. De tenker og oppsummerer, de spør og de provoserer, og det er store spørsmål de forsøker å finne svarene på: Hvem er jeg? Hva er det som skjer med meg nå? Hvorfor gjør de dette? Hva kommer til å hende med meg i fremtiden? Når barnepsykologien la hovedvekten på barnas behov, var det lett for at vi som foreldre følte oss mislykkede. Særlig under kriser som vi følte oss maktesløse overfor. Det er mange foreldre til flyktningebarn som igjen og igjen har uttrykt smerten over at de ikke kunne gjøre mer for barna sine. De følte seg lite verd som foreldre. De stilte krav til seg selv som var umulig å oppfylle. Ved å balansere synet på barn ved å se på dem samtidig som forskere i menneskelivet og virkeligheten, får vi som foreldre en utvidelse av vår rolle. Vi kan si at vi blir barnas forskerveiledere. Da blir det viktig hvordan vi tilrettelegger "forskningsmiljøet" så vel der hjemme som når det blir lagt til det store sykehuset eller til et fremmed land.   Fire faktorer som er grunnleggende for barnas forståelse av seg selv og verden Hvordan kan vi hjelpe barna til best mulig å forstå seg selv og det som foregår rundt dem, inkludert mor og fars reaksjoner, endringer i barnesystemet med søsken, og gjennom det som skjer med de nye aktørene i barnas liv under krig og flukt?  Faktor 1 - Opplevelse av kontinuitet Et grunnleggende element i et barns selvforståelse er opplevelsen av kontinuitet. Den opplevelsen går på flere plan. For det første opplevelsen av at jeg er den samme som i fjor og at jeg kommer til å være den samme. Mange barn spør seg "vil jeg være den samme nå som jeg var før", "er jeg kreftsyk eller er jeg Lise?". Andre barn spør seg "er jeg Jens eller skilsmissebarn?", "er jeg Adnan eller kroat eller bosnier eller norsk eller bergenser?". Barn starter tidlig å forske på disse store spørsmålene. Allerede i 3 1/2-årsalderen vet de at de er gutter og jenter, og ikke bare det, de har ingen bekymring for at de våkner opp en vakker dag og har skiftet kjønn i løpet av natten. Tvert om vet de frem mot 4-årsalderen at dette spesielle trekket skal følge dem gjennom skolealder, ungdomsalder, voksenalder og hele livet. De har samtidig begynt å få en vag oppfatning av et livsbegrep, at de har et helt liv foran seg, at de er underveis. På samme tidspunkt, det vil si mellom 3 og 4 år, vet barn at de har en etnisk bakgrunn som for eksempel har gitt dem svart hudfarge og krøllet hår. De tror ikke at de kommer til å bli hvit i ansiktet og få stri, lys lugg. Klarere for hvert halvår som går vet det lille barnet at det er visse trekk ved deres person som kommer til å følge dem hele livet. Stort sett regner de også med å våkne opp til de samme foreldrene selv om de vet etterhvert at med fedre er det mindre sikkert. Barna har laget seg sin antagelsesverden. Når det skjer store endringer som innebærer angst og trussel, skjer det et brudd i deres forventninger. Kontinuitetet blir brudt. De må omarbeidinger til. Hvilke konsekvenser krigsopplevelser vil få for et barn, vil avhenge av mange faktorer inkludert barnets personlighetsprofil, varighet, foreldrenes mestring og tilgjengelighet for trøst og forklaring. Barn i krise - brudd i kontinuiteten Fra forskjellige hold har vi fått forskning som understøtter viktigheten av at vi gjør en ekstrainnsats for å styrke barns opplevelse av kontinuitet og sammenheng i livet når en krisesituasjon oppstår. Noen kriser innebærer mentale brudd i kontinuiteten, som for eksempel alvorlig sykdom, ulykker og eksponering for traumatiserende hendelser. Andre kriser innebærer i tillegg konkrete brudd og oppbrudd: separasjon, krig, flukt, tap av nære personer. Det å oppleve sammenheng i livet er forbundet med opplevd god mental helse og i vårt dagligliv bruker vi forskjellige metoder for å opprettholde den. Da vi spurte en gruppe barn mellom 8 og 12 år om hva de ville ta med seg om de bare fikk tatt med seg én ting hvis huset brant ned, var svaret klart: "Album!". det er mange foreldre som ville nikke til det valget. Vi verdsetter familiebildene fordi de er vår "psykobiografi". Mange flyktningefamilier vi har snakket med svaner veldig bildene de måtte la bli igjen. Noen sier at de vil vende tilbake for å se om det er mulig å finne dem, og deretter returnere! Prinsipper for å styrke kontinuiteten Når vi skal omsette disse barnepsykologiske anvisningene til praktisk hjelp for barn som i krise og krig, er det en del tiltak som sier seg selv. Som det å snakke med barnet, om slik som det var før, hvordan situasjonen er her og nå og i et fremtidsperspektiv. I tillegg til at vi hele tiden informerer og hjelper barnet til å beholde kontinuitetsfølelsen. Det vil si at vi gir det en klar opplevelse av at det fortsatt er "Lise", "Jens" og "Adnan". For mange barns vedkommende vil det være en støtte å skrive dagbok, hvor man også hadde fotografier og evt. video som støtte for hukommelsen når det senere hen skal se tilbake på denne perioden og få livet til å henge sammen i et vanlig løp igjen. Svært mange barn som har opplevd store kriser i barnealderen tar dette opp igjen i ungdomsskolen og skriver stil, særoppgaver og lager andre beretninger om dette. De er ikke "ferdig" med de voldsomme opplevelsene. Vi har møtt endel av dem, for eksempel ungdommer som hadde kreft som barn. De har uttrykt ønske om at de hadde hatt mer systematisk "grunnlagsmateriale" som dokumenterte alt de hadde lært da de "forsket" under krisen. Barn som opplever alvorlige krisesituasjoner merker også at de forandrer seg selv, og at foreldrene har endret seg. Det blir viktig å snakke om, få satt ord på dette, slik at de har oversikt over den trappen de har gått fra de var "Adnan i Bosnia", da de var krigsbarn på flukt og nå er flyktning og opplever seg mer og mer som "norsk". For å opprettholde et minimum av kontinuitet under kriser, er det viktig med forutsigbare rutiner og dagsrytmer. Derfor legges det blant annet så stor vekt på at barn skal få skolegang i en eller annen form, uansett krisens ommfang. Av samme grunn er det mer enn tragisk at barn og familie skal leve under midlertidighet i det vertslandet de har flyktet til.   Faktor 2 - Tydelighet/klarhet Barn søker klarhet. De vil ha grei beskjed. For igjen å illustrere det alemene i dette, vil vi nevne et eksempel fra barnesykehuset. Selv om sykdom og krig er meget forskjellige opplevelser for barn, er det fellesstrekk. En veslevoksen 9-åring sa til legen på Barneklinikken: "gode nyheter vil jeg ha, dårligere nyheter kan jeg ta, men det er usikkerheten som bryter meg ned!". Legen svarte: "Du snakker som en voksen mann". Da kom det kjapt: "Jeg snakker som en gammel mann". Det er en klar tendens til at vi som voksne, i kritiske situasjoner prøver å skjule ting for barn, uttrykke ting uklart, holde tilbake opplysninger. Motivet kan være positivt. Vi vil skåne og verne barnet. Resultatet er dårlig. Barnet blir usikkert, forvirret og engstelig. Det å gi barnet god løpende informasjon er å delta i en prosess hvor åpenhet og ærlighet er retningsgiverne. Når vi gjør det tydelig, langsomt og nennsomt, oppleves dette som lettende for barnet og det er ikke "brutalt" som vi gjerne tror det er. Når situasjonene er skiftende, utfordringene og påkjenningene på grensen til å overvelde barnet, mor og far er ikke som før, oppstår det motsatte av tydelighet inne i barnet. Nemlig kaos. Det er viktig å samtale med barnet, gi rapport om tanker og følelser, la barnet få anledning til å uttrykke og sette ord på det som hender med dem slik at opplevelsene på innsiden blir klarere, tydeligere og dermed mindre angstfylte. Når foreldrene blir minnet om viktigheten av dette, kan det føre til skyld og fortvilelse. Da er det viktig at de ikke blir lammet, men at de får vår støtte til å gjøre det beste nå i ettertid. Prinsipper for å fremme tydelighet Alle barnas uttrykksformer kan tas i bruk for å hjelpe det til å konfrontere situasjonen slik at det blir klarhet i hva som hender med dem og alt det som skjer rundt dem. Vi tenker her på tegninger, fortellinger, skriving, sanger, dikt og fantasier. Det som blir det viktigste og vanskeligste, er å tilpasse dette til barnets alder og utvikling. Det vi hele tiden må tenke på, i tillegg til at den voksne skal representere trygghet og støtte, slik at barnet forstår og begriper.  Faktor 3 - Kontroll og forutsigbarhet Et viktig element i forståelsen av seg selv og det som skjer rundt en, er at barnet har kontroll og at verden er forutsigbar. Det gjelder på to plan. Nemlig at det om mulig blir forberedt på det som skal skje og at man hele tiden får god forklaring, slik at barnet skjønner hvorfor det skjer. En god måte å styrke barnets opplevelse av at situasjonen er "under kontroll" er å samtale om det som skal skje og at barnet får noe forberedelse selv når ting skjer raskt. Ett minutts forberedelse og forklaring er langt bedre enn ingen. Det er også slik at barn som har opplevd uforutsigbare og livstruende hendelser, i lang tid har et større behov for kontroll og forberedelse i dagliglivet. Det å leve i krig, være på flukt og etablere seg som flyktning i et fremmed og kanskje fiendtlig land, innebærer tap av kontroll og selvstendighet for såvel voksne som barn. Dermed får barnet redusert en vesentlig kilde til selvforståelse, nemlig den det får fra egenaktivitet og egenkontroll. Det er derfor viktig å bestrebe seg på at barnet blir en utøvende deltaker i samtalen om dagligliv og fremtidsperspektiver - tilpasset barnets utviklingsnivå og forstand.   Prinsipper for å fremme forutsigbarhet Det er viktig at barnet får hjelp til innsikt i sine reaksjoner, slik at det indre kaos  blir mer oversiktlig og forutsigbart. Det gjelder selvfølgelig også reaksjoner og væremåte hos de voksne som skal hjelpe barnet i en situasjon som er krisepreget for hele familien. Derfor kan det være meget rett i å satse på å veilede foreldre og styrke voksenkompetansen på barn. Det er ingen andre retningsgivere enn å hjelpe foreldrene til åpen, ærlig, god og enkel kommunikasjon med barnet, samt stimulere barnet til ta initiativ til å handle, til å være selvstendig og aktivt deltakende i så mange forhold som mulig.     Faktor 4 - Reflektivitet Når det gjelder bidraget til å fremme og styrke barnets nødvendige selvforståelse i en kritisk situasjon er faktoren reflektivitet forskjellig fra de tre andre vi har nevnt til nå.   Kanskje den viktigste. Kort beskrevet tar den utgangspunkt i en allmennmenneskelig kapasitet og praksis. Alle mennesker, barn inkludert, er i stand til å si noe om seg selv. Ikke bare gjennom overflatiske beskrivende utsagn, men også om hvordan de har det. De er i stand til å fortelle hvordan de har hatt det i det siste, det siste året. Samtidig kan de reflektere ut fra situasjonen "da" og "nå", over hvordan de kommer til å få det i nær og fjern fremtid. De er i stand til å gi en beskrivelse av variasjoner og svingninger fra dag til dag, og noen ganger fra time til time. Reflektiviteten består av både en indre dialog, en samtale med seg selv, og evnen og muligheten til å reflektere sammen med andre. Reflektiviteten er kjernefaktoren i barnets forskningsmetodikk. Når det skal forstå seg selv i sin sammenheng av utfordringer og påkjenninger i en kontekst av krig og flukt. Prinsipper for å fremme reflektivitet For oss som skal hjelpe barn i krise er det viktig å tenke på at barn som ikke snakker, som trekker seg inn i seg selv og har "mistet munn og mæle", har fått midlertidig stans i den viktigste funksjonen som det trenger her og nå. Vår oppgave blir å hjelpe barnet til å finne trygge måter slik at det kan begynne å reflektere igjen. Vi må ta barnets alder i betraktning, og bruke metoder som tiltaler og er trygge nok for barn. Det vil si samtale på barns premisser. Uten press og forventninger. Det vil si barnetegninger, historiefortellinger, fullføring av ufullstendige setninger, dagbokskriving med eller uten voksen hjelp, religiøse ritualer som betroelse og bønn til Gud. Dersom vi gjennom innlevelse og kompetanse på barn er i stand til å hjelpe dem til å begynne å uttrykke det vonde og vanskelige, har vi hjulpet dem til å ta et langt første steg i retning av å bedre deres selvforståelse og dermed styrket deres mentale funksjon og helse, midt i stress og kaos.   Nedbrytingen av selvforståelsen Manglende informasjon og stadige feiloppfatninger kan føre til en forvirring hos barnet som berører alle de fire hoved-elementene for en god selvforståelse som vi har nevnt ovenfor. Tilslutt kan det se ut som om barnet må ta et valg, og det kan bestå i at de mer eller mindre kutter ut eller stenger av fortiden. De vil ikke snakke om den. Men når alt kommer med full kraft i form av en aktualisert hjemvendingssituasjon, blir den nedbrutte selvforståelsen synlig. Det blir vanskelig å holde på en indre kontinuitet og sammenheng i livet, når det ikke blir bygget  "farbare broer" over brudd og splittelser som har vært. Klarhet og tydelighet i egne tanker og følelser blir en umulighet når det viktigste som har hendt i deres liv er uhåndgripelig og lite kommuniserbart. Følelsen av forutsigbarhet og kontroll blir til utrygghet og angst når kilder og årsaker til det som har skjedd er feilaktige ogugjennomtrengelige. Reflektiviteten som er selve kjernen i en bearbeiding og oppklaring, stanses av en "glassvegg"; som de ikke en gang kan se og peke på. Det er best å slutte å tenke. Etter vår oppfatning må vi skille mellom feilinformasjon, som kan korrigeres, og forvirring som kan være påført barnet trinnvis og gjennom lengre tid. Feilinformasjon på ett tidspunkt kan være rammebetingelsen for senere systematisering og konklusjoner barnet trekker. På grunn av de opprinnelige feilene kan hele bildet bli feil og forventningene helt feilaktige. Når krigsårsakenformidles i en snill/slem dimensjon for små og større barn, og ikke justeres med alder til å inneholde begreper som makt og politikk, blir verden som sådan utrygg. Når feilinformasjon fører til at verden blir ubegripelig, fører det til forkasting av tema og barnet blir ikke i stand til å finne "knagger" for hendelser som dermed "glemmes", benektes eller forvises. Barnas oppfattelse av flyktningesituasjonen blir en uforståelig og ugjennomtrengelig tåke, og det eneste som eksisterer er her og nå. Fortiden blekner og fremtiden finnes ikke. Er ikke barn alltid forvirret? Barn kan tåle meget av uforståelig og forvirrende eksponering. Tenk bare på hvor mye de kan se på TV som de bare forstår brokker av, som de tolker på sin egen forvirrede, "barnslige" måte. De har levd med dette som en del av sin mentale utvikling, nemlig at de forstår mer og mer etterhvert som de får nye skjemaer og forståelsesformer, og kapasitet for fleksibel tenkning og abstraksjoner. De kan sitte i baksetet med mamma som kjører bil i måneskinn; og snakke om at månen følger etter dem hele tiden. Mamma kan til og med si at den passer på dem, og så blir de glade. De behøver ikke tenke på at om så var tilfellet ville hele universet være i ferd med å kollapse! De kan drikke kald melk og kjenne det i hele hodet og snakke om at de ikke vil ha mer fordi hodet er fullt. Barns forvirringer og feiloppfatninger er gjerne både underholdende og morsomme familiehistorier senere i livet. Således er det en del av den naturlige utviklingen at barn stadig reviderer og oppdaterer sitt syn på naturopplevelser og livsopplevelser. Det gir oss innblikk i at oppfatninger av en og samme type opplevelse har en "historisk" sammenheng. Man har oppfattet litt og litt og litt etterhvert og så har det blitt klarere og tydeligere og etterhvert forstått på voksen måte.   Barn forstår mer etterhvert Etterhvert utdyper barnet sin forståelse og reviderer sine feiloppfatninger. Barn kan også få feil informasjon og dermed misoppfatte en situasjon fullstendig. Senere hen kan de bli orientert om dette, feilen kan bli rettet opp og barnet kan roe seg endog i en stressfylt og vanskelig situasjon. Forvirring i krig er alvorlig Nå kommer poenget. Barn tåler ikke å leve med vedvarende feiloppfatninger, desinformasjoner, skrekkforestillinger om livsviktige ting i krisesituasjoner. Endog i dagliglivets situasjoner kommuniseres det ofte mindre, mer diffust og lite tydelig under krise. Når dette vedvarer, blir barnet påført en omfattende forvirring. Det blir umulig å sette ord på det som skjer når det er  strid mellom to nasjoner, som ikke var fiender tidligere. De var venner og het jugoslaver til barnet var ti år gammelt. Nå heter serbere, kroater og bosniere, og mye angst er forbundet med de forskjellige betegnelsene alt etter hvor man befinner seg. Verst er selvfølgelig angsten når man er i offerets posisjon, i forhold til en mektig og farlig overgriper. Det er stor forskjell på at barn har feiloppfatninger knyttet til sitt eget utviklingsnivå og det at de er blitt påført en langvarig forvirring om meget kompliserte fenomener i voksenverdenen. Korrigering for misvising Hvis vi skulle illustrere hva vi mener med forskjellen mellom feilinformasjon og forvirring, kan metaforen 'misvising' anvendes. Misvisingen kan være liten i starten på den lange reisen, men i stedet for at den blir korrigert for underveis, blir nye avvik fra den riktige kompassretningen stadig lagt til. Når man er framme, stemmer ikke kart og landskap. Og man får det ikke til å stemme bare ved å dreie på kompasset. Man må begynne å gå. Noen ganger samme veien helt tilbake til utgangspunktet. I vår sammenheng har vi kalt denne formen for opprydding for rekapitulering. Med den voksne som kjentperson.