En miniveiledning for barnefaglige Av barnepsykolog Magne Raundalen Her kan du lese om hvordan man kan legge til rette for å kommunisere best mulig med barn som har opplevd krig. På denne siden brukes jeg-formen når det er psykologen som henvender seg til de som arbeider terapeutisk med barn.   Innhold på denne siden: Skal vi bare lytte? Ta en pause Prinsipper for aktiv lytting Prinsipp 1: Lytt til barnet. Ta imot det han eller hun uttrykker og bekreft innholdet og de følelsene som følger med Prinsipp 2: Følge etter barnet Prinsipp 3: Følg opp det barnet sier Prinsipp 4: Dele barnets følelser Prinsipp 5: Vent på tur Hjelp barna til å uttrykke følelser Hjelp barna til å forstå Hjelp barna til å mestre   Skal vi bare lytte? Når vi skal snakke til et barn om vanskelige og sensitive temaer blir man vanligvis anbefalt å bruke god tid til å bli kjent, at vi gjør noe "nøytralt" sammen til å begynne med, f. eks leke med en ball eller man ber barnet om å tegne en tegning. Alt dette skal man gjøre for å få en god kontakt med barnet før man starter på det som er vanskelig.   Når det gjelder det å snakke med barn i krigssoner eller med flyktningebarn som er kommet til oss, har jeg gjort erfaringer som går litt i mot dette. Jeg har rett og slett funnet det nødvendig helt fra starten av å gi et klart budskap om hva intensjonene med samtalen er. Etter dette har jeg gått nokså rett på de smertefulle temaene, nemlig deres verste minner. Selv om jeg gjør dette i løpet av korte og innledende kommentarer gjør jeg det langsomt. Strekningen er kort, men tempoet er lavt. Siden jeg må bruke tolk gir jeg alltid beskjed om at hun eller han følger min stil. For å gi et eksempel så kan jeg gjøre det på denne måten: "Jeg heter Magne, jeg snakker med barn om triste ting, om krig. Nå er jeg kommet her for å snakke med deg om de verste minnene du har fra den krigen du har opplevd. Det jeg kommer til å spørre deg om er de minnene som du ikke blir kvitt, de som kommer tilbake til deg som bilder eller lyder, som virker omtrent som de som var der da det hendte. Først vil jeg snakke med deg om har du slike minner, og om du kan fortelle meg om dem?"   Når jeg sier dette så lener jeg meg nærmere barnet og åpner hendene mine rett foran dem. Meningen med det er å signalisere  trygghet; det vil si at jeg vet hva jeg gjør og at jeg har tenkt å snakke om virkelige ting. (Når jeg skriver dette, vil de fleste forstå at det dreier seg om traumeterapi. På en annen side beskrives myke metoder for bedret kommunikasjon med flyktningebarn i hjem og skole.)   Når man leser om kommunikasjon med barn blir ofte evnen til å lytte satt som overskrift og hovedsak. Selv om jeg er enig i dette har jeg gjort den erfaring at traumatiserte barn ofte blir engstelige og lukker seg til etter en stund dersom jeg ikke deltar litt mer aktivt. På den annen side er jeg veldig forsiktig slik at jeg ikke blir over aktiv og tar initiativet fra barnet som strever med å finne ord for å beskrive det som plager dem.   Ta en pause Jeg har også gjort den erfaring når det gjelder det å snakke om vanskelige ting at barna opplever en sterk intensitet. De klarer ikke å kjenne på den særlig lenge, og det blir viktig, rent terapeutisk sett, å ta pauser. Dette gjør jeg ved å gi de noe å drikke eller en kjeks, frukt eller noe annet å spise. Det kan også hende at jeg går en liten tur med dem. I denne pausen snakker vi om nøytrale dagliglivs temaer. Temaene er ofte knyttet til det å gå på skole, hvilke venner de er sammen med og hvilke fritidsaktiviter de deltar i. Etter en ganske kort stund gjenopptar jeg samtalen om traumene. Mot slutten av "snakketimen" pleierjeg å lede oppmerksomheten mot mere positive temaer som f. eks hva som er godt i livet deres nå de triste omstendighetene til tross. Hvilke håp de hare for fremtiden vilke gode minner de har fra den fredelige fortiden hvis en slik finnes. Selv om minnene fra den gode fortiden bringer sorg med seg fordi de tenker på alt de har mistet har jeg merket meg at de alltid liker å snakke om dette. Selv om det er "godt-vondt". De vil gjerne fortelle meg om hunden, hva den het, om huset, om hagen, om treet som de pleide å spise eplekart fra, om daglige aktiviteter der og da. Den metoden som jeg bruker og som jeg her beskriver vil, jeg kalle aktiv lytting og nedenfor har jeg satt opp noen prinsipper for en slik kommunikasjon.     Prinsipper for aktiv lytting Prinsipp 1: Lytt til barnet. Ta imot det han eller hun uttrykker og bekreft innholdet og de følelsene som følger med   Du viser at du har tatt i mot det barnet sier f.eks. ved å snu ansiktet mot barnet. Med øynene som blir  mere lyttende, ved forskjellige ansiktsutrykk, ved å lene deg litt mere forover mot barnet, ved å strekke ut hånden, ved en lett berøring spesielt i intense sekvenser. Det burde ikke være nødvendig å understreke at disse ikke verbale signalene må tilpasses kulturmønsteret for bevegelse, berøring og ansiktsutrykk. Det er heller ikke forbudt å smile som tegn på at man har hørt og at man bekrefter, men det må gjøres på den rette måten og det rette tidspunkt.   Hvordan bekrefter du et budskap fra et barn?   I utgangspunktet gjør du dette med ord. Det kan også bli gjort nonverbalt, men vanligvis så trengs det at du sier noe. Du kan f. eks si: "Jeg hører det du sier og jeg vet at du er trist nå. Jeg kjenner også tristheten". Eller: " Nå er du sint og jeg vet at du er sint".   Det som er det viktige i denne sammenheng er at man hele tiden har i tankene at offeret for et traume oppnår struktur og orden i et opprevet følelsesmessig nettverk ved å uttrykke seg. Det er derfor viktig at man planlegger og trener på en god og riktig bekrefting. Hvis du føler deg usikker så kan du uttrykke det: "Jeg er ikke helt sikker, men nå høres det ut som at du er veldig trist".   Denne prosessen som består av bekreftelse må tilpasses flyten i kommunikasjonen og selvfølgelig også intensiteten i temaet som er inne. For eksempel er det ikke nødvendig å si at jeg vet at du føler deg trist når barnet begynner å unnskylde fordi det kom for sent. Bekreftelsen skal skje i forbindelse med de temaene som har med krigsminnene å gjøre.   Jeg pleier å konsentrere bekreftelsen om de følelsene som kommer fram når barnet begynner å snakke om de verste begivenhetene og beskriver forferdelige og fryktelige hendelser. Jeg oppfordrer dem til å sette navn på følelsene og bekrefter dette for eksempel ved å si: "Da var du redd, og jeg tenker på at du kjenner angst nå når du snakker om det". Et spesielt trekk ved bekreftelsesprinsippet er ofte vanskelig; nemlig når barnet uttrykker sterkt sinne, hat og ønske om hevn. Vanligvis sier jeg at jeg skjønner at de er sinte og jeg synes de skal være sinte. Etter det gir jeg dem tid, jeg venter og så går jeg tilbake til temaet og bekrefter sinne engang til. Grunnen til at jeg gjør dette er for å finne en "inngang" til tema om hevn og hat for å diskutere det katastrofale i holdningen at "vi skal gjøre med dem slik som de behandlet oss". Mot slutten bekrefter jeg igjen følelsene, men ikke handlingene.   Prinsipp 2: Følge etter barnet Dette skjer ved å kommentere spesielle deler av budskapet eller det barnet uttrykker ved å stimulere til ytterligere kommentarer: "Kan du si mer om det- du sa du var redd kan du beskrive den følelsen nærmere, kan du beskrive andre følelser du hadde?"   Hvordan følger du etter et barn? Det er ikke lett å spesifisere dette prinsippet, men hovedinnholdet består i at du gir signal som viser at du ikke bare lytter, men at du forstår at barnet er på vei et eller annet sted. Du kan tilkjennegi dette ved at du f. eks sier: "Nå vet jeg at du kommer til å snakke om veldig triste ting"  "Kan du fortelle meg mer om det som hendte da du løp hjemmefra?" "Du hørte altså at din far skrek om hjelp, fortell meg hva som hendte videre".   Dersom du ikke føler deg trygg på hvordan du skal gjøre dette i starten så er det et godt råd at du bare gjentar siste del av setningen til barnet. F. eks når barnet har sagt at skytingen startet igjen så kan du rett og slett si "og så startet skytingen igjen".   Prinsipp 3: Følg opp det barnet sier Dette gjør du med spesifiserte kommentarer og ved å trøste barnet og kanskje gi noen råd og hjelpe barnet til å rekonstruere innholdet i det som blir uttrykt.   Hvordan følger du opp det barnet sier? Bakgrunnen for å gjøre dette er at du skal oppmuntre barnet til å fortsette å konfronteres med de traumatiske begivenhetene både ved å fortelle om det som faktisk hendte og ved å sette merkelapper på de følelsene som oppstod. Dette gjør du ved å si dersom det passer slik at du kjenner til slike reaksjoner selv om de er smertefulle og skremmende så er det normale reaksjoner til en unormal situasjon. Eller du går tilbake til tidligere utsagn som barnet har kommet med. Det kan du gjøre ved å si: "For en stund siden så fortalte du meg noe interessant. Du sa at du fikk noe kontroll over de vonde minnene ved å be til Gud. Kan du fortelle meg mer om det? Og så vil jeg gjerne at du fortelle om andre ting som hjelper kanskje kan jeg gi deg noen råd ved å fortelle deg om hva andre barn har fortalt meg har vært til hjelp for dem i en slik situasjon". Det er mange måter du kan følge opp barn på. Hovedformålet er å holde tempo og retning slik at ikke barnet mister mot og krefter til å fortsette konfrontasjonen med det forferdelige.   Prinsipp 4: Dele barnets følelser Dette gjør du ved å vise barnet empati uttrykke tilnærmet samme stemning, men uten å overdrive dine egne reaksjoner.   Hvordan deler du følelsene med barnet? Dette kan du gjøre ved hjelp av ansiktsutrykk og ved å endre tonefall ved å signalisere tristhet, sinne eller frykt. Du gjør det også ved å lene deg nærmere barnet, klappe eller stryke barnet enkelt og forsiktig i visse situasjoner endog gi det en klem. Igjen er det viktig å understreke at dette må gjøres på en måte som er akseptabel innen kulturen. Ikke minst gjelder det når du som mannlig terapeut snakker med jenter. Det er mer enn kritisk at dine egne reaksjoner er tilpasset og dempet, sammenliknet med barnets emosjoner. Hvis du ikke gjør dette skikkelig, overtar du initiativet og barnet kan svare med å bli helt tause. Barn har fortalt ved utallige anledninger at de har sluttet å snakke fordi det ble for meget for den som hørte på.   Prinsipp 5: Vent på tur Med dette mener vi at du lytter, du kommenterer, du lytter, du bekrefter, du lytter, du følger opp, du lytter, du følger etter, du lytter og slik videre.   Hvordan venter du på tur? Når du venter på tur så betyr det at du ikke bare skal sitte å lytte, men det betyr heller ikke at du skal snakke halvparten av tiden. Poenget er at den gode kommunikasjonen likner på et spill hvor ballen blir sendt fra banehalvdel til banehalvdel, fra din til barnets og tilbake og tilbake. Ballen skal være mest hos barnet, men i en levende samtale er det vanligvis spill frem og tilbake. Spesielt oppmerksom må du være dersom du har opplevet at barnet henvender mer eller mindre direkte til deg. F. eks kan barnet være bekymret for sine egne reaksjoner og konkludere med "jeg tror jeg holder på å bli gal". Du skal høre spørsmålet og angsten i denne setningen og forstå at ballen er på din banehalvdel.På dette tidspunktet er tiden kommet for å gi noen rådgivende og beroligende kommentarer og signalisere at du senere vil oppsummere dine råd om hvordan barnet kan takle de mest smertefulle følelsene som er knyttet til de forferdelige krigsminnene.   Når du anstrenger deg for å kommunisere på en god måte med et traumatisert barn dreier det seg ikke bare om din dyktighet i å få barnet til å snakke. Du må ha helt klart for deg hva målet er. Derfor vil jeg sette opp en liste på tre punkter som er hovedformålet med en kommunikasjon med barn som har opplevd ekstreme livssituasjoner.   Hjelp barna til å uttrykke følelser Som foreldre, helsepersonell, førskolelærere, lærere som snakker med krigstraumatiserte barn, skal vi hjelpe dem til å uttrykke de følelsene som fulgte med de konkrete opplevelsene de hadde når de voldsomme krigsbegivenhetene fant sted.   Det er av stor betydning at vi tilpasser denne ekspressive terapien til den kulturelle situasjonen og krigsbakgrunnen den finner sted i. Man kan bruke mange forskjellige midler alt fra å invitere barn til å delta i samtalegrupper, skrive dikt, skolestiler, dagbøker, bruke forskjellig kreativt materiale som leire, maleri og andre ting ikke minst for den afrikanske kulturs vedkommende gjelder det å bruke dans, sang, lekeslåssing deltakelse i litt voldsom idrett og i andre former for fysisk avspenning.   Men barnet behøver ikke bare å uttrykke, de strever også med å forstå. Det vil si å finne en kognitiv ramme for det som har hendt og det som kommer til å hende.   Hjelp barna til å forstå Når du skal hjelpe barnet til å forstå hvorfor de reagerer som de gjør, bruker vi prinsipper som vi kunne kalle innsiktsterapi. Det betyr at vi hjelper barnet å begripe egne reaksjonsmønstre ved å forklare de psykologiske mekanismer bakom angst f. eks en enkel forklaring på betinging, hvorfor tristhet følger tap og i neste omgang resulterer i sinne.   Forståelsesprossessen er relatert til et annet viktig element, nemlig begripelsen av hva som var årsaken til konfliktene og krigen. Mange barn strever enormt med dette og bruker mye mental energi på å begripe den politiske situasjonen som førte til åpen kamp. Vi er av den oppfatning at denne delen av forståelses arbeidet er viktig for en virksom traume behandling og for å redusere intensiteten i fiendebildet. Vi har ofte observert at barn som har en god politisk forståelse av situasjonen hater mindre og de er også mere mottakelig for fredsundervisning. På den annen side har jeg observert at barnet som har liten eller ingen forståelse for det som har hendt, som mangler en kognitiv ramme for krigsbegivenhetene lager sin egen forståelse og at den har en tendens til å gå i retning av en intensivering av hatet mot fienden. Grunnen til at barn skal uttrykke og forstå er det faktum at det hjelper dem til konfrontasjon og mestring.   Hjelp barna til å mestre Et tredje stadium i traumebehandlingen kan være forskjellige metoder for å mestre ubehagelige følelser og uhensiktsmessig atferd som er forårsaket av krigssituasjonen. Et slikt treningsopplegg kan variere fra systematisk desensitivisering som hjelper barnet å gå tilbake til den plassen hvor ubehaget var verst eller til å lage en historie med traumatisk innhold som nå inneholder mestringsmetoder.