Veiledning av foreldre Innhold på denne siden: Formål med foreldreveiledning Bevisstgjøring av foreldre Opprydding i barnas tankeverden Planlagte samtaler Hindringer: kulturen og katastrofen Manglende forståelse - økt forvirring Vanskelig foreldrerolle "Gamle" foreldre - "nye" barn? Foreldrestøtte Foreldre trenger veiledning Voksenverden - barneverden Tilstede, men ikke inkludert Barna vil vite mer Prinsipper for foreldreveiledning Kulturformidling Hjelp til barn etter krig Profesjonell støtte Konkrete mål for foreldreveiledningen Om krig, flukt og hjemvending Formål med foreldreveiledning   Bevisstgjøring  av foreldre   Det direkte formålet med denne veilederen om hjemvending, er å gjøre flyktningebarns foreldre mer bevisst på betydningen av åpen og direkte kommmunikasjon med barn som har opplevd krig og krise. I praksis  vil det si å veilede foreldrene om hvordan de  kan ha informative samtaler med sine barn om fortiden, nåtiden og fremtiden. Selv om det er mye generelt stoff i denne samtaleveiledningen, blir spørsmålet om å bli i Norge eller reise tilbake stående i sentrum.   Opprydding i barnas tankeverden Spørsmålet om hjemvending vil uansett bli av grunnleggende betydning for barnas fremtidige liv. Foreldrenes beslutning vil avgjøre om barna skal bli en del av den norske kulturen eller om de etter flere år i Norge skal vende tilbake og gjenoppta livet og tilværelsen i en problemfylt etterkrigstid. Det er likevel ikke slik at de som har tatt en fast beslutning automatisk er ekskludert fra en slik veiledning. Vår intervju-undersøkelse i bosniske familier om hvordan de har diskutert hjemvending, viser at kommunikasjonen har vært så vanskelig underveis at det gjenstår mye "oppryddingsarbeid" i kaoset i barnas tankeverden - uavhenig av om familien har tatt en endelig avgjørelse.  Planlagte samtaler Formålet er derfor at dere som har regelmessig kontakt med flyktningefamilier kan bli bedre til å veilede foreldrene, slik at barna skal ha best mulig utbytte av planlagte og mer strukurerte samtaler i familien. Hovedkriteriene for dette utbyttet, er at barnas liv blir mer forutsigbart og at trygghetsfølelsen blir styrket. Det innebærer at barnet må forstå foreldrenes valg. For å forstå det som formidles i hjemvendings-samtalen i familien, må barna ha en bakgrunn. Barnet må forstå det som ledet opp til den store katastrofen i hjemlandet, årsaken til flukten, livet som flyktning og hvorfor foreldrene snakker om å vende tilbake eller bli her. For mange barn som bare husker skrekk og gru, kan en slik samtale oppleves som et uforståelig og urovekkende mysterium. Med utgangspunkt i systematiske samtaler med 20 bosniske familier, og møter med foreldre og barn fra Bosnia i mange andre sammenhenger, kan vi trekke visse hovedlinjer for hva problemet består i når barn og foreldre skal snakke sammen om å reise eller bli. Hindringer: kulturen og katastrofen Det aller første og viktigste poenget er hvordan foreldrene har praktisert samtale og kommunikasjon med barna. Det vil i praksis si hvordan de har fulgt sine kulturelle oppskrifter og vaner som var innarbeidet for kommunikasjon mellom barn og foreldre.    Etter bosnisk kultur og sedvane lærer barna seg selv og verden å kjenne mer ved å delta, se, høre og handle, enn ved å bli forklart og informert. I fredelig, alminnelig dagligliv kan dette være ganske tilstrekkelig. Ved å se og lære i en kombinasjon med påminninger, ros og straff,lærer barna seg sin kulturs regler og "oppskrifter".  Inkludert i denne prosessen lærer barna sin rolle. Denne lærdommen kan blant annet bestå i at de skal kommunisere indirekte, og at de skal unngå å konfrontere voksne i tide og utide med direkte og krevende spørsmål. Det andre hovedpunktet er at krise- og katastrofetilstander svekker kommunikasjonen i familien generelt. I denne sammenheng må vi støtte oss til vestlige undersøkelser når vi søker forskningsbaserte holdepunkter. Siden dette er hovedpunkter, vil vi komme tilbake til dem flere ganger i veiledningen.   Manglende forståelse - økt forvirring Når det barn ser, hører og deltar i, blir komplisert og farlig blir feiloppfatninger og ufullstendig informasjon til en ekstra forsterkning av forvirring og angst. Hvis barnets opplevelser og feilslutninger ikke blir korrigert og oppklart på en forståelig og betryggende måte, legges disse til grunn for tolkningen av ny informasjon, nye opplevelser og situasjoner. Barnas forsøk på å begripe kan bli så forvirrede at det å tenke blir utålelige, og de gjør som denne tiåringen: "Jeg sluttet rett og slett å tenke". Hvis flyktningebarna har mange angstfylte og uforståtte opplevelser av livet i hjemlandet, blir disse lagt til grunn for tolkningen av livet på flukt. Hvis det ikke skjer noen opprydning underveis, blir barnets oppsummering så langt grunnlaget for forståelsen av livet som flyktning. Når den også blir uklar, hvordan skal de da orientere seg i jungelen av argumenter for og mot hjemvending? Intervjuene med bosniske barn og foreldre, om kommunikasjonen i familien om hjemvending, har gjort det helt klart for oss at temaet forvirring må bli sentralt. Selv om vi skal komme tilbake til forskjellen mellom det vi kaller feiloppfatninger som kan rettes på, og langvarig forvirring som krever en helt annen innsats, vil vi allerede her og nå si at begrepet forvirring blir et gjennomgangstema.   Vanskelig foreldrerolle En fjerde faktor som vil redusere, eller noen ganger "slå ut" sensitiviteten for en god samtalepraksis mellom barn og foreldre i en fluktsituasjon, er uklarhet og hjelpeløshet hos foreldrene. Når foreldrene er hjelpeløse, usikre og desperate opplever de at de har lite å si. Desto mer sannsynlig vil det være at de ikke sier noe i det hele tatt. Det skal meget avansert kommunikasjonsferdighet til for at man kan samtale om sin egen usikkerhet til barn på en slik måte at barna blir tryggere av det.     Valget blir ofte at foreldrene "lar dem få leve i fred" ved at de lar være å snakke. Barnet blir dermed henvist til å "avlese" situasjonen på egenhånd, ofte uten voksnes hjelp til å formulere og forstå.   "Gamle" foreldre - "nye" barn? Hvis vi ser på voksenformidling til barn i et allment perspektiv, er foreldrenes hovedplikt å gjøre barna i stand til å forstå og handle på en tilpasset måte innen sin kulturtradisjon. Vi har valgt å kalle denne voksenoppgaven for generasjonsplikten.  Det at foreldre og andre voksne i barnas nærhet har barnets kulturintegrasjon som en hovedoppgave. Når barn, som på ulike alderstrinn er blitt flyktninger, skal tilpasse seg en ny kultur må mye av innholdet formidles via andre voksne enn foreldrene. Noen ganger endog med barnet som sine egne foreldres tolk! Foreldrene formidler moral, vaner og tradisjoner fra den kulturen familien kommer fra, uten å vite om de noen gang skal komme tilbake. Barnet påvirkes sterkere enn foreldrene av den kulturen de er kommet til. Både foreldre og barn kan ha opplevd krigen som et sammenbrudd i og av sin egen kultur. Det er med andre ord mange grunner til at mye brister i kommunikasjons-prosessen mellom foreldre og barn i dette krisepregede klimaet. I tillegg kan foreldrenes egen mentale tilstand være preget av traumer, angst, tap, sorg og depresjon. Generelt sett er det godt dokumentert at disse påkjenningene representerer kommunikasjons-hemmende faktorer.   Foreldrestøtte En forbedringsstrategi rettet mot flyktningebarnas foreldre må derfor legges meget nennsomt opp. Formålet er at foreldrene får økt tro på og tillit til sin sentrale rolle som formidlere i sine barns liv. Det vil si at vi må veilede på en slik måte at foreldrene ikke opplever at det var de som sviktet når krig og vold rev grunnen under deres foreldrerolle og flyktninge-tilværelsens uforutsigbarhet og kompleksitet smadret mulighetene for å oppfylle generasjonsplikten. Vårt budskap er at det som skal formidles av samtale-veiledning fra oss, blir preget av empati og forståelse fra vår side, og at det vi sier er forståelig og allment. Med dette mener vi kort og enkelt at vi bestreber oss på å sette oss inn i den enkelte flyktningefamilies bakgrunn og spesielle vanskeligheter. Dernest at vår veiledningssamtale tar utgangspunkt i det allmene foreldre-tema å snakke med barn, for å skape trygghet og sammenheng i en tilværelse som i perioder har vært preget av det motsatte, utrygghet og oppbrudd. Denne kommunikasjonsguiden har derfor flere adresser og siktemål. For det første å formidle kunnskap om hvordan flyktningebarns foreldre tenker og resonnerer om hvordan de har snakket, og om hvordan de tenker at de skal meddele barna sine tanker før og etter at de har tatt en avgjørelsen om de vil satse på å reise tilbake til sitt hjemland; eller bli her i Norge.   Foreldre trenger veiledning Formålet med å formidle tanker om god kommunikasjon med barn etter krig og krise til flyktninge-konsulenter, psykososiale team, helseinstitusjoner for flyktninger, lærere, førskolelærere og kommunale instanser som kommer i kontakt med dem, samt til venner av bosniske familier i deres eget nærmiljø, er at de bosniske foreldre kan trenge oss som samtalepartnere. Både før og under selve beslutningsprosessen, og etter at den er tatt. Da særlig hvis det er uenighet mellom familiemedlemmene, og hvis beslutningen på ingen måte anses som endelig. Vår erfaring er at jo bedre opplyst og kompetent den som lytter er, desto modigere er han eller hun til å gå inn på alvoret i en slik samtale. Samtidig motiverer denne kompetansen foreldrene som snakker og spør, fordi samtalen oppleves som mer givende, nyttig og viktig. Foreldrene må få hjelp til samtale og dermed formulere hva de kan si til barn og de må være forberedt på barnas tilbakespill. Mange foreldre vil allerede i starten innvende med at "barna vil ikke snakke". Da er det viktig å formidle en myk strategi for hvordan man kan lytte så barna snakker og snakke så barna lytter. Voksenverden - barneverden Fra vårt arbeid med familier som opplever kritiske hendelser og ekstreme livssituasjoner har vi hyppig observert at kommunikasjonen i form av direkte henvendelser, forklaringer tilpasset alder, løpende oppdatering på hva som hender og hva foreldrene tror kommer til å hende, kan være helt fraværende. Det betyr ikke at foreldrene ikke snakker om det som har hendt, eller hva de tror kommer til å hende nå. Tvert om kan det pågå en hektisk og kontinuerlig samtale om det forferdelige som har hendt, eller den ekstreme situasjonen familien, nabolaget og landet er i. Det foreldre svært ofte glemmer å ta i betraktning eller tenke på det er at barna er høyst tilstedeværende. Det vil si at vi har sett en klar tendens til at barna får høre og vite alt, men ingen hjelp til å tolke, forstå og systematisere det de hører. I utstrakt grad praktiserer foreldrene det vi kaller å snakke over hodet på barna. Tilstede, men ikke inkludert Det å skille mellom voksenverdenen/voksenliv og det som angår barna kan være et tegn på en sunn og velfungerende familie. For eksempel holder fortsatt de aller fleste foreldre sitt seksualliv på tider og steder som er avskjermet for barn. Vi tror fortsatt det er meget fornuftig. Det er ansvarlig og god foreldrepraksis å unngå å involvere barna i alle fasene i en skilsmisseprosess, for å ta det som et eksempel. Skilsmissen kan ikke henlegges til mørke rom på sene kvelder etter at barna har lagt seg i og med at den kommer til å angå barnet direkte, og noe av det må barna derfor få en forklaring på. Det betyr likevel ikke at de blir ansvarliggjorte og må bære noe av skylden for at avgjørelsen ble som den ble når mamma og pappa skiltes. Det å holde barna utenfor en beslutning om å reise tilbake til hjemlandet etter en flyktningetid, eller velge å bli i vertslandet, får en problematikk som ligner langt mer på eksempelet med skilsmisse. Balansegangen består i at barna ikke blir involvert på en slik måte at de får oppgaver som de ikke kan ha fordi de er barn, og fordi de er barn på bestemte alderstrinn. Mange beslutninger må de voksne selv komme fram til og ta ansvaret for. Det det dreier seg om er selvsagt at barna til enhver tid blir informert og inkludert slik at tilværelsen blir lettere for dem.   Barna vil vite mer En hovedkonklusjon fra våre studier av kommunikasjonen mellom barn og voksne i bosniske familier, er at den for barnas vedkommende har fungert dårlig. Sett fra barnas rapporteringssted er kommunikasjonen mye dårligere enn foreldrene både tror og ønsker at den er og har vært. Stort sett ønsker barna at den skulle ha vært bedre. Vi har observasjoner som tyder på at kommunikasjonen er bedre mellom barn-mor-mormor enn mellom barn-voksne når far er sjefen. Som ventet klarer barnet å sortere bedre jo eldre det er, fordi det forstår og tolker voksenverdenen bedre. I tillegg til dette, er det åpenbart at kulturen har regler som gradvis inkluderer de unge i voksenverdenen. Fremfor alt har dette møtet med de bosniske familiene lært oss én ting: det er helt avgjørende å se på hver enkelt familie som unik. Selv om vi kommer til å gi generelle råd om kommunikasjon kan det aldri avlyse kravet om at man setter seg detaljert inn i bakgrunn, tenkemåte, alder på barna, tid i Norge og familiens mentale ressurser til å kommunisere. På denne bakgrunn ser vi en verdi i å formidle til relevante norske instanser hvordan vi observerte kommunikasjonen. Hva foreldrene tenkte om den. Og hva barna syntes og tilslutt hvilken vurdering vi kom fram til når vi hadde forsøkt å sette brikkene sammen til en helhet.    Prinsipper for foreldreveiledning Veiledning til flyktningebarnas foreldre i vårt land vil vi innledningsvis beskrive under tre overskrifter: Nytt fra Norge,  hjelp til barn etter krig, og profesjonell støtte. Deretter følger retningsgivere for foreldreveiledningen. Nytt fra Norge Med denne overskriften tenker vi først og fremst på kulturformidling. Det vil si en dialog om det som er forskjellig i forholdet mellom voksne og barn hos oss i Norge, og det vanlige for den kulturen som flyktningefamiliene representerer. Det går på to plan. Både hva man kan snakke om og hvordan man kan snakke om det. Vår kultur er  på mange måter preget av at barna skånes og holdes utenfor voksenverdenen, deretter skal de forklares og hjelpes med det vi voksne velger ut. Samtidig har det vært en utvikling i Norge i motsatt retning de siste 30-40 årene, nemlig mot at det blir færre tabu-tema mellom voksne og barn. I tillegg har det fra faglig hold vært argumentert for, med et visst gjennomslag, at barn må få hjelp til å uttrykke og bearbeide kriseopplevelser og traumatiske hendelser. Den foreldreveiledningen vi her snakker om, burde forgå i en dialog om nytt og gammelt i Norge, sammenlignet med utviklingen i deres eget land. Og hvordan de har opplevd det norske kulturmøtet. Det er viktig at foreldrene som blir veiledet ikke sitter igjen med en følelse av at det er typisk norsk å være best. Hjelp til barn etter krig Dette dreier seg om å formidle den kunnskapen som vi har erhvervet oss fra alle verdensdeler innenfor fagfeltet krise og traumepsykologi inkludert hjelp til barn i og etter krig. Først og fremst om at det som skjer i barndommen kan få betydning for vekst og utvikling mot ungdomsalder og førvrig sette negative spor for resten av livet. Det er ikke snakk om å ta bort det vonde, eller glemme, men å bearbeide og integrere slik at de vonde minnene ikke kommer til å dominerere barnets mentale liv og tilslutt individets livsanskuelse. Av norsk litteratur som finnes på dette området vil vi på det sterkeste anbefale Atle Dyregrovs bok "Traumer hos barn". Dyregrovs bok gir veiledning både til foreldre og hjelpere med anvisninger om når det er nødvendig med profesjonell støtte.   Profesjonell støtte Det er viktig at foreldrene får vite om hvilken profesjonell hjelp deres barn kan få. Enten fra fagpersoner som snakker deres eget språk, eller norske fagpersoner (med tolk) som har spesialisert seg på flerkulturell psykologi for å hjelpe barn og familier i eksil. I denne forbindelse er det en viktig del av veiledninegn å formidle vårt norske syn på det å søke profesjonell veiledning. Både om hvordan holdningen har utviklet seg og hvordan vi ser på det i dag. Vi må gi et sannferdig bilde, inkludert at det det fortsatt finnes fordommer, særlig blant de eldre.   Konkrete mål for foreldreveiledningen Et sentralt mål i foreldreveiledningen er å bevisstgjøre foreldrene om at det i barndommen legges linjer og etableres strukturer som får betydning for individets liv. Et annet moment er at disse strukturene etableres på den måten barnet systematiserer, oppsummerer og tar opp i seg implisitte og eksplisitte verdier fra møtet, interaksjonen og samspillet med de nære voksne. Det teoretiske hovedgrunnlaget bygger på et "balansert" syn på barn som ikke bare er passive mottaker av voksnes behovstilfredsstillelse, men deltagere i samspillet som aktive, påvirkende og utforskende. Når man skal veilede foreldre til flyktningebarn om barndommens grunnleggende betydning, kan det lett føre til fortvilelse og skyldfølelse. Samtidig som vi ikke kan underslå at krig og flukt kan ha store følger for barn, er det grunn til håp og optimisme. Barnas mentale helse og livskvalitet kan styrkes, nettopp fordi man tar det som har hendt med dem alvorlig og bruker tid og ord på å mildne de negative effektene. Et sentralt moment er at barna midt i krigens grusomheter er blitt eksponert for sterke positive inntrykk: mennesker som holder sammen, gråter sammen, hjelper og forsvarer hverandre, deler med hverandre og hele veien har de opplevd at foreldrene er grunnleggende glad i barna sine. Krigens redsler klarer ikke å skygge for alt det gode. De gode påvirkningene blir svakere, dersom krigsminnene ikke blir bearbeidet og integrert. 1. Bekreft foreldrene Dette basisnivået for foreldreveiledningen har flere elementer. Først og fremst dreier det seg om at foreldrene opplever seg selv som sikrere og tryggere etter at de har mottatt veiledning, og ikke omvendt. Det vil si at man må bekrefte foreldrene. Hvordan gjør man det? Det første steget består i å lytte til foreldrene og bekrefte at man har forstått og mottatt det de har sagt. Dette kan man ikke gjøre i løse luften. Man må ha en relativt enkel og grei plattform. Det vil si ett tema eller forskjellige tema som utgangspunkt. Det at man tar foreldre-veiledningen alvorlig, det at man anser foreldrene som viktige, og både sier og viser det, er i seg selv en bekreftelse. De bør også få høre og føle at vi anser foreldrene som gode personer som vil barna sine godt, og at de er eksperter på sine barn. Videre kan man i gjennom samtale og interaksjon, enten individuelt eller i grupper, lytte seg til gode  forslag som kommer fra foreldrene selv, vellykkede løsninger som foreldrene beretter om, raskt understreke og bekrefte disse. Dermed får man bekreftet foreldrenes kapasitet og kompetanse. Antakelig er det umulig å bekrefte foreldrene på en positiv måte med en problemorientert, angstskapende, vi eksperter skal "rette-på-deg" instilling. 2. Sats på det de får til En rekke metoder for veiledning av foreldre i vanskelige situasjoner har nokså ensidig basert seg på det foreldrene har fortalt at de har fått til. Strategien har vært å bygge videre på det, i stedet for at veilederen demonstrerer hvor flink han eller hun er til å finne på gode ideer til bruk for dumme foreldre. På denne måten får man større rom for å fortelle foreldrene hvor gode de er og hva de kan. På denne måten hjelpes foreldrene til å komme ut av en følelse av mislykkethet og håpløshet. Især hvis de oppfatter seg som såkalte problemfamilier med problembarn. Rent generelt er mye vunnet ved å ta utgangspunkt i at man får foreldrene til å berette om gode opplavelser og vellykket foreldrepraksis. Gjerne så konkret og eksemplifisert som mulig. I vår sammenheng er det derfor viktig å få foreldrene til å fortelle om konkrete situasjoner slik at vi kan velge ut og understreke viktige elementer i de beste eksemplene. 3. Barneoppdragelse er en felles foreldreoppgave Mye av den foreldreveiledningen som har skjedd til nå er blitt utformet og skrevet som om den bare skulle formidles til mor. Den blitt gitt i fora hvor mødrene er i overvekt (helsestasjon, foreldremøte, samtalegrupper). Bøker og skrifter om barneoppdragelse blir skrevet slik at de hovedsaklig blir lest av mødrene. Dette er bildet slik det ser ut i vår del av verden. Det er grunn til å tro at fedrene er enda fjernere i barnas liv i andre kulturer enn vår. Dog skal vi være våkne i vår kartlegging av farsrollen slik at vi får med oppgaver vi ikke er vant til å se etter. Det blir viktig å innrette all foreldreveiledning på at det er en fellesoppgave. Enten det er i såkalte intakte familier med mor og far til stede i samme hjem, eller det dreier seg om barneoppdragelse under separasjon og krise. Et ambisjonsnivå her kunne være å veilede og stimulere foreldrene til å ha regelmessige samtaler seg imellom, eller med begge tilstede i ulike grupperinger. Insituere hos dem en kontinuerlig samtale om hvordan de tenker og praktiserer barneoppdragelsen. Skal vi få til det, må vi leve som vi lærer. Detvil si at vi alltid må trekke far med i veiledningen. 4. Generaliser fra eksempler All formidling av barnekunnskap krever eksempler. Og all undervisning forøvrig viser at det er de konkrete eksemplene som blir husket. Spesielt hvordan man valgte taklingsstrategier i ulike situasjoner, alt fra dagligliv til kriser. Fortrinnsvis bør disse eksemplene komme fra foreldrene selv. Det skulle være relativt enkelt å få fram mange episoder/situasjoner fra dagliglivet knyttet til kommunikasjon mellom voksne og barn. Generliseringen vil bestå i å forbinde det som kommer fra foreldrene med gode mestringsmåter. 5. Om formidling av enkel barnepsykologi Utgangspunktet her bør være enkelt og velkjent og knyttet til læringsbegrepet.Nemlig at det nyfødte barnet er en fremmed på jorden og har livslang læring foran seg. Det er født som elev. Og foreldrene er barnas første og viktigste lærere gjennom hele barndommen. Vi må ta utgangspunkt i den delen av barnepsykologien foreldrene har tilegnet seg allerede. Det de har levd og systematisert selv og det de har fått inn fra litteratur og fjernsyn. Deretter betydningen av mer systematisk og direkte kommunikasjon om vanskelige ting. Foreldreveiledning om krig, flukt og hjemvending Med utgangspunkt i vår intervju-undersøkelse og våre andre erfaringer med bosniske foreldre og deres barn, vil vi her kort nevne hovedpunktene i det barna strever med å integrere. Det er viktig å snakke med foreldrene om at selv om barn på alle alderstrinn kan bruke ordet krig, har de svært forskjellig dybde i sin forståelse av hva dette er. Det kan foreldrene forsikre seg om ved enkle spørsmål om hvordan barna har forklart for seg selv det de har opplevd. Det er viktig å få klarlagt hvordan barna forstår følgende: Årsaker til krig De aller fleste bosniske barn, faktisk alle vi har truffet i disse årene, har kunnet si med ord at den situasjonen de er i er forårsaket av krig. Men deretter blir det raskt uklart. Særlig når de skal berette om årsakene til krigen.   Les litt mer om politisk innsikt her. Grunner til flukt Når barna kommer inn på temaet flukt, er referansen igjen krigen, og her klarer de å forholde seg til noe mer konkret: livsfare i form av bomber og granater, soldater, etnisk rensing og deretter sult, nød, ødelagte hus, skoler. Mangel på arbeid og dermed manglende fremtid for foreldrene; og dermed for barna. Under selve flukten har det imidlertid hendt mange uforståelige ting og det har vært mange kilder til frykt selv når familien har kommet til regioner og andre land hvor det ikke pågår noen krig. Vi tenker her på passkontroll, uniformert politi, hjemsendingsfrykt, forhør, flyktninge-mottak, arbeidsledighet og flyttinger. Foreldrenes autoritet Små barn, nå tenker vi på 4-7-åringer, kan bli svært forvirret når de ikke har noen mulighet til å forstå eller blir forklart hvorfor foreldrenes autoritet ikke lenger fungerer. Litt større barn kan bli ganske forvirret av foreldrenes selvmotsigelser, motstridende forklaringer, utsagn som ikke stemmer med tidligere budskap og selvfølgelig når foreldrene selv er forvirret uten å kunne gi forklaring eller innsikt i at de er det. Foreldreautoriteten slik som den utspiller seg i ulike faser i flukt- og eksilsituasjonen, kan oppleves som svært forvirrende for barn som søker noe og noen å holde seg til. Situasjonen i hjemlandet Det er helt åpenbart at mange barn fortsatt drar med seg en stor forvirring fra den informasjonsformen de er blitt til del gjennom årene.  Hvis vi tenker oss at deres informasjonsdiskett stadig blir fylt opp, uten at foregående manus blir justert eller oppdatert, er det et bilde på hvor vanskelig det er for flyktningebarn å forholde seg til spørsmål som hjemvending når det kommer opp. Foreldrenes planer Det er klart det er vanskelig for små barn, i alle fall 5-8 år, å skille mellom ønsker og planer. Umiddelbart vil de tro at voksne planlegger det de ønsker. Her er et stort og viktig veiledningsfelt, i og med at de aller fleste bosniske flyktninger vi har vært i kontakt sier at deres høyeste ønske er å vende tilbake "hvis alt hadde vært som før". Vi forstår umiddelbart, siden ingenting er som før, at disse foreldrene ikke tenker konkret på å vende tilbake. Barna blir forvirret avhengig av deres alder, og hva de strever med av tidligere uklarheter. Foreldrenes atferd Barn som  ikke får direkte, klargjørende informasjon  er nødt til å "avlese" foreldrene. De må bruke tonen og formen i samtalen foreldrene imellom, foreldrenes ansiktsuttrykk. Dernest det de kan tolke fra foreldrenes reaksjoner på brev, på nyheter, på samtaler med andre bosniske venner, fra det som blir sagt i telefonsamtaler med de der hjemme i Bosnia. Mange av disse atferdsobservasjonene som barnet nesten automatisk foretar, leder til den store forvirringen. Barna og tiden bestemmer Barn hører foreldrene gjenta at det er hensynet til dem som bestemmer at de skal bli. De er nå så tilpasset Norge at de ikke kan reise tilbake. Det er her fremtiden er for dem. Og jo lengre de er her, jo mer bestemmende blir hensynet til dem. Mange av barna vet meget godt at foreldrene tenker mye på barnas utdannelse. Samtidig vet de at foreldre og besteforeldre snakker dårlig norsk. De vet at det er ikke arbeid å få i Norge. Triste barn - sinte foreldre Det som kan gjøre kommunikasjon svært vanskelig, især om hjemvending, er at barna, som først og fremst kan referere til en forvirret tristhet hos seg selv, møter sammensatte og uklare reaksjoner fra foreldrene med sterke islett av sinne og aggresjon. Det blir vanskelig for barna å møte foreldrenes maktesløshet og hjelpeløshet, og de avholder seg gjerne fra å søke informasjon for å beskytte foreldrene og for å unngå en ubehagelig situasjonen. I en krigs- og flyktningesituasjon kan barn ofte beskrive en opplevelse som ligger nokså nær total forvirring og kaos. Den ytre verden som har falt sammen avspeiles kun av indre uforutsigbarhet med forvirring, sorg og traumer. Når kommunikasjonsklimaet blir så uklart, klarer ikke barna å nøste ut en rød tråd fra den kaotiske floken.